Vil du vite mer om Prime Time?

Om ett år

Om ett år runder jeg et nytt ti- år, og det gir rom for tanker og refleksjoner.  Også satt igang av at, endelig er bestemmelsen tatt, jeg forlater det stedet hvor jeg har bodd alt for lenge. For drømmen har vært der i mange år allerede, har bare ikke visst hvor og når.

De gir tanker om hvor altfor fort tiden går, og at den tilsynelatende synes å gå raskere og raskere. Noe den selvfølgelig ikke gjør, da tid er likt uansett om vi er tenåring, ungdom, ung voksen eller eldre.
Om en svunnen ungdom, skjønnhet, stram hud og alt det andre som følger med.
Hvor både jeg og mange med meg, istedet må lære  å kjenne på det med aksept, aksept for overgangen. Og hva det medfører av endringer.

Om det å flytte

Den siste tiden har jeg vært opptatt med å forberede at jeg skal flytte. Flytte fra huset jeg har bodd i, i 19 år. Flytte fra stedet jeg har bodd på siden 1994. Det er mange år og mange minner.
Siden jeg flytter fra en enebolig med stor hage og masse lagringsplass,  og over til en liten leilighet,  så er jeg nødt til å kvitte meg med en mengde ting.
Og du verden så mange minner som er sjult blandt alle disse døde tingene. Kanskje det er derfor det er så vanskelig å ikke skulle eie de mer også. For er vi ikke alle slik, iallefall de fleste av oss, at vi tviholder på alt sammen, og vanskelig gir slipp. Det er ikke tingene i seg selv, men alle minnene som er knyttet til, vi som oftest har vanskeligheter med å fjerne.

Det er som om årene fyker forbi meg med hurtigtogsfart, i det jeg går gjennom alt av papirer, barnetegninger, babyklær, fotograferier, brev og kort.  Alt det jeg bare har flyttet med meg og stuet bort. Og nærmest har glemt. Helt til jeg nå må foreta en skikkelig opprydning, og gå igjennom alt det jeg har av ting, ting jeg har samlet opp gjennom et liv.
Et liv går så altfor fort. Noe du sikkert ser etterhvert, og ikke tidligere, hvor du kanskje tenkte du hadde et hav av tid å ta av. Og her får jeg det på en måte midt i fjeset. I det jeg finner gamle brev, brev fra de som ikke lever lenger. Brever jeg selv har skrevet, da jeg ennå var veldig ung.

Det handler om aksept

Sarah Jane Adams, som er litt over 60 år, og bare noen få år eldre enn meg, snakker om prime time. Om å akseptere at du eldes. Og at prime time er nå. Og i deg selv, i hjertet og hodet ditt.
Folk tror ofte at det er når du er vakrest, men prime time er når du er mest sikker på deg selv, lever det, og aksepterer at du eldes. Og at du blir gammel og rynkete.  Det handler om holdning. Alder er irrelevant

Hvor klokskap og visdom overtar. Hvor du står trygt i deg selv og kan være en moden, vis og klok kvinne.

Om respekt for deg selv

Glem ikke å se verdien i deg selv, og elsk deg selv nok til å omgi deg med mennesker som respekterer deg. For de mennesker du omgir deg med reflekterer hvilke tanker og følelser  du har om deg selv. Og glem heller ikke, alder bestemmer ikke måten vi lever på eller hvordan vi kler oss