Henter du frem barnet i deg?

Under opptaket til filmen og da vi skulle lage presentasjonen av meg. Den som ligger på forsiden av websiden min. Så kjente jeg på den deilige barnlige følelsen igjen. Den som fremkaller både spontanitet og lykkerus.

Beate er selv veldig kreativ, så vi snakker det samme språket på tvers av ord. Hun var bak kameraet og jeg foran.

Jeg ble rett og slett høy på endorfiner den dagen. Og serotonin som er kroppens eget lykkehormon. Følelsen av å kjenne på en evig livslykke og «galskap» var berusende.

Det påminner meg stadig om hvor viktig det er å åpne opp for det å hente frem barnet i seg. Å være mer spontan. Langt oftere enn det vi vanligvis gjør. Gi litt mer blaffen, og virkelig kjenne godt etter, hva gjør deg hemningsløst glad og lykkelig?

Den dagen så kjente jeg på den barnlige gleden i det jeg vasset ut i vannet. Det var egentlig ikke planlagt. Men jeg bare måtte kjenne på følelsen der og da. Måtte kjenne vannet rundt beina. Den lille sandstranden var så vakker og vannet innbydende. Det fikk meg til å tenke på deilige sommerdager og frydefull lek i vannet.

Det var iskaldt, det kan jeg love deg. Jeg kjente det i begge leggene og langt ut i hver tå. Men alikevel så utrolig deilig. Tror jeg nesten kunne badet den dagen.

Og følelsen av det å danse på stranden, i myk sand. Bare føtter som tråkker på den hvite sanden. Hender og armer i bevegelse. Snurre rundt, la sanden virvle opp og lage spor. Plukke opp vakre skjell å kaste de i vannet. La sanden renne mellom fingrene, lik tiden som langsomt forsvinner.

Noen ganger går ikke alt etter planen og man må improvisere, det var det vi gjorde. Sykkelen min skulle ha vært med. For det å sykle er en så stor del av meg. Husken var ikke der lenger, og sola var forsvunnet bak skyene. Men himmelen var alikevel vakker.

Jeg liker å huske mellom trærne. Kjenne vinden ta tak i håret og se bakken der nede. Nesten som å fly.

Det gjorde ingen ting at ikke alt ble som vi hadde planlagt. For den barnlige gleden og spontaniteten var der alikevel, og lekenheten.

Aldri om jeg skal bli for gammel til å ikke kunne kjenne på slike følelser. Eller å være litt «smågal» til tider. Det er med på å gi meg følelsen av å være levende i livet og ikke bare i live.

Ta med deg disse ordene videre, kjenn og smak på de, og gjør de til dine egne sannheter. «You don`t stop having fun when you get old… You get old when you stop having fun».

Musikken til filmen er laget av min eldste sønn. Det var ekstra koselig og selvfølgelig er jeg en stolt mamma. Om du har lyst til å høre mer av Kjetil Molteberg`s sin musikk :https://soundcloud.com/kemonono

Foto av meg: Fotograf Beate Willumsen