Do what you love

Jeg tar meg i å stirre på alt som jeg finner fasinerende. Alt fra dyr til mennesker, klær, arkitektur, mønster og farger.
Siden jeg ofte reiser med offentlig transportmiddel så er muligheten stor. Det er nok av mennesker, klesvalg, stiler, samtaler og stemmer.
Mest pinlig er det om jeg henger meg opp, dvs at jeg ikke klarer å slutte og stirre, men fortsetter langt over de tilatte sekundene.
Og når jeg oppdager at jeg selv er blitt oppdaget, vedkommende har sett meg.

Ikke ond og heller ikke nysgjerrig

Det er ikke av ond hensikt. ikke av nysgjerrighet heller, men av fasinasjon, det at jeg stirrer. Men det vet jo selvfølgelig ikke «stakkaren,» som blir utsatt for dette, om. Han eller hun, om de ikke er ganske så trygge i seg selv. Kan selvfølgelig havne i fella, og det å tro, at det er de selv det er noe galt med.
For har vi ikke alle våre greier, som vi selvfølgelig holder godt sjult for omverdenen, noen svakehetspunkter. Kanskje noe vi fleiper om i godt selskap, til kjæresten eller en nær venninne. Om det så er tenna, håret, kroppen eller en annen legemsdel vi har funnet ut, i vårt eget hodet selvfølgelig. At det er noe galt med.

Er det mulig!

Her om dagen stirret jeg så intenst at jeg glemte å gå av, jeg oppdaget ikke feilen før jeg var kommet flere stasjoner forbi der jeg opprinnelig skulle ha gått av.
Ikke helt ulik situasjonen, der jeg havnet langt avgårde fordi jeg hadde gått på feil tog. Sånn i farta, der jeg kom løpende. Jeg nektet å bruke briller på den tiden, og linser var heller ikke noe tema.
Jeg så svært lite, iallefall på avstand. Nærmest halvblind løp jeg avgårde for å nå toget. Hoppet på det jeg trodde var det riktige og pustet lettet ut.
Det også var en fasinerende togtur, både når det gjaldt det lille jeg kunne se rundt meg. Og dypdykket i egne greier.
For det er mange tanker en kan gjøre seg på slike togturer.
En kan lage seg mange historier av det en ser. Og også om seg selv. Slik jeg nå nettopp har gjort.

Du trodde det du leste var helt sant, gjorde du ikke?
Vel, delvis….historien om meg som «halvblind høne» er sann. Senere har jeg heldigvis kommet på klokere tanker, og ser nå verden klart og tydlig, bak brilleglassene mine.
Resten er delvis oppdiktet. Dvs jeg finner mennesker og situasjoner fasinerende. Og er generelt opptatt av stil, farger og klær, men utover det så er denne historien ren fantasi og tankspinn. Gjort seg på en togtur mellom Stabekk og Røyken.

Ha en god dag, du kjære! Tro ikke alt du hører og ser…